Stetind (1392 moh)

Sommerens absolutte høydepunkt stod for dør, selveste Stetind skulle bestiges. For ca. 1 år siden gikk jeg, Jon og Kristoffer "Storen" og planla allerede da at neste mål fikk være Stetind. Finn fra klassen ønsket også å være med så da ble vi fire i laget.
Jon kom med flyet til Bodø fredag kveld og så kjørte vi til campingen ved Stetind hvor Kristoffer og Finn hadde ankommet tidligere på fredagen. Hele lørdagen var det ganske rufsete vær, så vi satset på å gå turen på søndag. Lørdagen ble allikevel brukt til å øve på selvsikring ved fall, noe som skulle vise seg å lønne seg til senere. I tillegg prøvde jeg og Jon oss med fiskestengene og fikk masse sei og tre store makrell.
På søndagen stod vi opp 06.00 og startet å gå 07.00 og kunne se at toppen var dekket av tåke. Vi gikk fort opp til Hals fortopp og brukte 2 timer og 20 minutter fra veien, selv med litt feil rutevalg. Når vi kom opp til brevatnet var jeg nemlig sikker på at vi skulle gå rett frem mot et skar. Vi møtte noen karer som skulle prøve seg på Sydpilaren og de ble jo litt forundra når jeg dura avgårde i feil retning. Plutselig begynte de å rope etter oss og peke oppover i veggen for å vise oss riktig vei, noe som jeg tolket som at de prøvde å vise at været letta. Jeg sa bare "ja, fint vær" og dundra videre i feil retning. Til slutt fikk de ropt såpass høyt (og på engelsk faktisk) at vi gikk feil vei. Litt flaut, men vi fikk oss uansett en god latter.
Når vi kom på Halls fortopp så vi ikke over eggen til hovedtoppen grunnet tåke. En fransk guide med tre jenter var også der og begynte på eggen før oss. Vi fikk i oss mat og startet så på eggen. Etter kort tid kommer man til første luftige parti rundt et hjørne. Vi valgte å gå på løpende sikring over hele eggen. Etter hjørnet kommer man til kirketaket og deretter til et luftig nedtak før man nærmer seg de ti forbitrede fingertak. Her var jentene som hadde med seg guide før oss og vi måtte vente her til de hadde kommet seg forbi fingertaka.
Kristoffer ledet fint over og ropte til meg at det var lett. Jaja, tenkte jeg og dundret etter. Jeg kom meg et godt stykke bort og når jeg skulle inn og opp i sprekken måtte jeg få tauet ut av karabinen som jeg knota lenge med. Det hele endte med at jeg ble utslitt i arma og kjente at jeg kom til å falle. Ganske ekkel følelse akkurat da jeg visste at jeg kom til å falle, jeg tror jeg ropte; JEG FALLER! Jeg fikk en liten pendel og falt nedover mens knærne skrapa inn i veggen, vet ikke helt hvor langt ned jeg falt, men uansett luftig under meg og hadde jeg ikke vært sikra hadde jeg falt flere hundre meter til en sikker død. Når jeg hadde falt og hang i tauet og kjente at sikringene holdt så føltes det helt greit, da startet jeg selvberginga ved å knute inn to tau med prusnikk-knuter og brukte en slynge for å dra meg opp langs tauet. Gikk veldig greit å komme seg opp på den måten. En guide etter oss var blitt utålmodig og klatret over mens jeg drev selvberging og Jon og Finn måtte vente enda lenger. To Ungarere klatret også forbi mens vi knota. Så var det Jon sin tur og akkurat det samme skjedde med han. Finn var sistemann og måtte ta med seg alle sikringene i tillegg, han brukte lang tid på å prøve å få ut en kamkile, men måtte tilslutt la den bli igjen. Uansett, så kom Finn seg fint over. Dermed to av fire falt på fingertaka.
Ellers opp til hovedtoppen gikk det greit, vi gikk også her på løpende sikring.Ganske mye tåke på toppen, men det klarna noe og vi fikk litt utsikt.
Gikk ned igjen og kom oss ut på mysosten hvor vi rappellerte fra (her henger feste for rapell). Kom oss greit tilbake til Halls fortopp igjen og kunne senke skuldra og gratulere hverandre. Selv om ikke været var det beste ble det en veldig stilig opplevelse å gå i tåka, ganske trolsk. Vi opplevde også litt snø på turen. Fra fortoppen gikk vi i et greit tempo ned til campen igjen hvor vi fikk i oss en Real hver og så pakket vi sammen. Finn og Kristoffer reiste videre til Tromsø, men jeg og Jon dro til Stetinden hotell og satt oss i boblebad med pils... Ganske herlig. Totalt brukte vi tolv og en halv time på turen tur/retur campen, med litt venting og to som falt over taka.
Kristoffer gjorde en fantastisk jobb som leder og Finn var ikke så verst i bakenden han heller!
Bildene er ikke helt i riktig rekkefølge da noen er tatt av Finn og noen meg.
Takk for turen gutta!