søndag 30. mars 2014

Trollvasstind (1440moh) - Lyngsalpene på sitt beste

16. August 2012 og klar for nye eventyr i Lyngsalpene. Turens mål var Trollvasstind, en tur jeg tidligere har snudd på to ganger. Første forsøk var en tidlig vintertur i Desember. Den gangen snudde vi etter at vi gravde en snøprofil i renna som vi ikke var helt trygge på. Andre forsøk var etter eksamen i juni 2012 og planen var topptur med snowbaord og ski. Vi lå i telt i nærheten av fjellet og ventet på riktig vær og forhold i noen dager. Vi kom ganske langt opp i renna på forsøket vårt, men det begynte å gå veldig mange solskred mot oss og vi turte rett og slett ikke å fortsette videre. 
Når høsten omsider kom og vi var tilbake i Tromsø etter sommerferien fant vi ut at vi skulle prøve oss igjen. Denne gang skulle vi hvertfall slippe å tenke på skredfare. Jeg og Nils var klare for et nytt fjelleventyr og håpet at alle gode ting er tre.

De siste dagene i Tromsø hadde skydekket ligget ganske lavt og jeg hadde noen få dager før vært på Tromsdalstinden hvor vi opplevde at vi kom over skydekket på ca. 800moh. Værmeldingen hadde vist gode prognoser for neste dag og jeg og Nils skjønte at vi måtte smi mens jernet var varmt. Som student har man jo faktisk mulighet til å droppe en dag på skolen hvis det ikke er noe obligatorisk og man lover seg selv at man skal gå igjennom stoffet på egenhånd. I Tromsø har vi også erfart at det er viktig å komme seg ut når været er godt, det kan gå lang tid til neste mulighet. Så med dette pakket vi bilen og kjørte til Snarbyeidet, ca 45min å kjøre fra Tromsø. Her tok vi båten over til Svensby og kjørte litt nordover til Svensby tursenter hvor vi parkerte bilen.  

Fra Svensby tursenter går det en grusvei som går nesten helt frem til Jægervatnet. Vi fulgte denne grusveien til ca. en halv kilometer før Heinelva hvor vi tok av i retning østover, over myrene direkte mot Stortinddalen. Vi slo leir der vi hadde campet tidligere på sommeren, ikke så langt fra oppmarsjen mot den brede renna på Trollvasstind. Da vi kom frem lå skydekket tett og det regnet lett. Det så ikke så lyst ut angående været, men jeg hadde et lite håp om at vi skulle komme oss over skydekket. 

Neste morgen var det fremdeles tett lag med tåke over oss, men vi hadde bestemt oss for å prøve. Vi fulgte bare en morenerygg oppover mot den brede renna. Og som vi hadde håpet; på ca 700moh kom vi jammen meg over skydekket. Vi kunne ikke annet enn å juble og tenkte at dette kommer til å bli sykt fint. Et stykke oppe i renna lå det fremdeles snø og her ble stegjern og isøks tatt i bruk. Snøen var myk og fin og veldig enkel å gå i. Renna er vel mot 40grader bratt på slutten. Vel oppe av renna og i skaret kan man egentlig velge mellom to ruter til topps. Man kan følge en egg hele vei til topps, eller for å unngå altfor luftige partier kan man følge breen på undersiden av eggen et stykke før man klyver seg opp til toppen. Vi valgte å følge eggen hele veien opp, noe som ikke bydde på veldig store vanskeligheter, men absolutt luftig ett par steder underveis. Vel oppe på toppen var det bare å nyte utsikten mot et av Lyngens mest spennende områder med topper som Stortinden, Tvillingtinden, Jæervasstindane og Lenangstindane mot Nord. Turen ble jo ekstra spektakulær siden vi var over skydekket, nesten litt Himalaya følelse (ikke at jeg har vært der men...). Vi har jo egentlig drømt om å kjøre denne renna på Trollvasstind på ski, men det får vi ha til gode. På returen gikk vi ikke hele eggen, men kløyv oss heller tidligere ned på breen som ligger under toppen og gikk tilbake til skaret. Ned renna ble stegjern og isøks tatt i bruk igjen, og det gikk veldig greit med den myke snøen som var. Vel nede igjen ble det litt bålkos og kaffe før vi tok beina fatt og trasket tilbake til bilen og reiste heim til Tromsø. En tur som anbefales. Litt lang innmarsj, men hvis man deler det opp slik at man overnatter ute blir det en meget fin liten utflukt. Ikke spesielt teknisk vanskelig, men stegjern og isøks burde man bruke i renna. Å finne veien til topps er egentlig meget enkelt på denne turen, man følger jo bare renna til skaret og tar enten eggen eller breen videre mot toppen. 
Fra turen våren 2012. Trollvatnet i bakgrunn

Trollvasstind med sin 1000m høye renne.

Campen hvor vi ble liggende noen dager å vente på forhold

Ble ikke toppen, men mye kos for det!

Fra turen på høsten. Ikke så mye av renna som er dekt med snø nå.

Over skydekke på ca. 700moh

Noe Nils var happy for. Bak ses Stortinden (Gárjelgáisi) og Tvillingtinden

Stilig skydekke innover Stortinddalen

Oppe i skaret. Bak ses toppunktet på Trollvasstinden. Vi gikk eggen på venstre side av bildet. Man kan også følge breen på nedsiden av eggen og heller klyve seg oppover når toppen nærmer seg hvis man syns eggen er skummel.




Snart oppe og ferdig med eggen
Toppen

Nils viser muskler

Naking


Isskardbreen i bakgrunn. Videre bakover kan en se Brevasstinden, Istinden, Urdkjerringa og Store Kjostind

Stortinden, Tvillingtinden, Jægervasstindane og Lenangstindane kan skimtes i bakgrunn. Utrolig stilig område av Lyngsalpene

Liten mann, stor natur

Retur. Vi fulgte ikke hele eggen på vei ned, men gikk ned til breen ned til venstre og fulgte den til skaret

Siste stykket fra toppen

Flying Nils

Litt bålkos før retur til Tromsø



Skamtind (884moh)

4.mai 2013 og det var fremdeles fine skimuligheter i Tromsø. Jeg og Kristoffer vurderte lenge om vi skulle prøve oss på Istinden på Ringvassøy, men på vei over Kvaløyabrua bestemte vi oss i siste liten for å heller prøve Skamtind. De fleste vil nok tenke på Skamtind som en sommertur, men den kan absolutt anbefales som en vårskitur. Startstedet for turen er Rekvik på Kavløya. Skamtinden er en ganske bratt tur med 884 høydemeter på ca halvannen kilometer i luftlinje på kartet. Dette er ikke en tur å anbefale når det er skredfare. 

Jeg har tidligere gått denne på sommeren og da følger en sti gjennom skogen i starten. Nå var det råtten snø og første del av turen ble ganske tung gjennom skogstraseen. Etter skogen kom vi opp på en rygg hvor det var lite snø og det ble bæring av ski videre. Her kunne vi nå skimte sommerstien og vi fulgte den et godt stykke. Denne dreier ut mot vest og det er rimelig bratt noe som gjorde at vi angret på at stegjernene ikke var med da et fall her ville føre til at man antakeligvis faller ned noen hundre meter..... Kristoffer klarte seg litt bedre da han har randonee sko, mens jeg på mine snowboardsko ikke klarte å få like godt feste. Det gikk imidlertid greit opp dette stykket og da kommer man opp på en rygg og kan se siste flanken som går opp mot toppen. Her var det fine snøforhold og jeg fikk på meg trugene og Kristoffer tok på seg skiene. 

Siste flanken opp her er vel en 30grader i snitt og siste del noe brattere. Siste del til hovedtoppen er klyving og jeg husker denne delen som grei fra sommeren, men var spent nå på vinterstid. Vi hadde i hvertfall med oss isøks, noe vi fikk godt bruk for. Det var rimelig greie snøforhold opp siste biten og skoene fikk greit feste i snøen, men et lite opptak rett før toppen bydde på problemer. Her var det hard snø som gav lite fotfeste og så er det et stup nedenfor ned mot hovedflanken. Etter litt om og men kom vi forbi her også og snart stod vi på toppen. Så på toppen at det hang en slynge rundt toppvarden og tenkte at tau ned kunne vært greit, men det hadde vi ikke. Returen ble ganske nervepirrende ned det "vanskelige" opptaket, men vi brukte begge isøksene som feste og kom oss ned her også.

 Nå gjenstod premien; nedkjøringen ned hovedflanken. Det var fine snøforhold, med et lite lag pudder og utsikt ut mot storhavet. Dette er nok den fineste nedkjøringen jeg har hatt på noen tur med tanke på utsikten og været. Det var faktisk magisk. Videre nedover klarte vi å komme oss inn i bolla mot skamtinddalen slik at vi fikk kjørt nesten hele veien ned.Selv om det var lite snø i starten så var det absolutt verdt bæringa.

Lite snø i starten. Rekvika i bakgrunn

Vi kjørte ned på venstresiden på returen.

Sessøya og sessøyfjorden i bakgrunn

Endelig begynner snøen å komme

Toppen i bakgrunn

Meg, trugene og havet

Siste "vanskelige" stykket før toppen. Hadde ikke lyst til å falle ned på høyresiden her. Stegjern er å anbefale

Fra toppen ser man hele Ersfjorden

Kristoffer på toppen

Meg oppe med isøksen jeg fant på Fretex for 200spenn, tidenes beste kjøp?



Kristoffer på vei ned fra hovedtoppen. Ganske bratt, men gode snøforhold

Kristoffer fornøyd med dagens topp i bakgrunn

Ersfjorden

Ned starten av topphenget

Magisk bakgrunn for nedkjøringen

Kristoffer cruiser ned


Ikke ofte man kjører ski med en slik bakgrunn

Ut mot det åpne hav

Sessøya




lørdag 29. mars 2014

Blåskredtind (788 m)

Jeg og Kristoffer hadde lenge pratet om å få til en tur på Storen, men før vi ville prøve oss på den ønsket vi å klatre et fjell som var litt "enklere". Vi var nå nettopp ferdig med eksamen i Tromsø og tenkte at vi kunne feire med den eneste av toppene på Kvaløya som krever klatring for å komme til topps. 

Den 09.juni 2013 kjørte vi til Kvaløya og parkerte ved Løvdal. Her fulgte vi elva opp til Løvdalsvatnet. Vi gikk på venstresiden av elva etter umerket sti. Da vi kom til Løvdalsvatnet krysset vi elven slik at vi kom på østsiden av vannet, sleit litt med å krysse siden det var stor vannføring. Videre herfra gikk vi videre til skaret mellom Kinnbeinet og Nordfjordtinden. Fra skaret må man dessverre rundt 100 høydemeter ned på vei mot Hansisdalvatnet. 

Fra Hansisdalsvatnet følger man en bred renne som lenger opp deler seg i flere små renner. Fra hovedrenna tok vi første renne til venstre som vi kunne følge opp til klatredelen. Her var det klyving av varierende grad. Det var fremdeles endel snø igjen i rennene når vi var der så vi brukte stegjern og isøks i endel av rennesystemet. 

Klatredelen utgjør en taulengde av grad4+ hvis vi hadde gått riktig. Hadde gjort litt dårlig research på forhånd og vi valgte feil rute som gjorde klatredelen betydelig vanskeligere enn først antatt. Kristoffer leda opp og klarte heldigvis å komme seg opp etter mye slit. Kristoffer er en betydelig bedre klatrer enn meg, og selv på topptau var det såvidt jeg kom meg opp. Selve toppunktet er bare en liten spiss, så her er det bare plass til en av gangen. Ett par meter under toppunktet er det en stor stein som er fin til å bruke som feste for rappell. 

Var oppe på toppen ved midnatt, og vi fikk en fantastisk utsikt med midnattsol. På returen var det én rappell på ca. 30m og deretter fulgte vi samme rute ned som opp. 
Kristoffer på vei mot Løvdalsvatnet

Blåskredtinden skimtes bak til høyre

Fra skaret hvor en ser ned på Hansisadalvatnet
Vi fulgte snørenna nederst i bildet på venstresida. Vi holdt venstresiden av kløften helt frem til neste snørenne hvor vi brukte stegjern og isøks. Litt over halveis i denne snørenna tok vi opp en renne til venstre slik at vi kom opp til neste snøfelt. Herfra er det egentlig bare å følge renna oppover til man kommer til klatreetappen.
Fremme ved den brede snørenna.
Her har vi byttet fra hovedrenna og er på vei opp et klyveparti før man kommer til klatreetappen.
Standplass
Her klatret vi rett opp hele veien. Det er mye enklere hvis man tar til venstre rundt berget. Kristoffer fikk i hvertfall testet klatreferdighetene sine.
Her er det enklere hvis man kommer opp på andre siden av berget. Altså på bildetaker sin side av sprekken
Nesten oppe.
Kristoffer på standplass
Meg på toppunktet. Steinen der sekken min ligger er fin å bruke til feste for rappellering
Utsikt til Løvdalsvatnet og Nordfjorden
Kristoffer på platået. Bak ses toppunktet
Meg på platået. Nydelig midnattsvær og Senja kan skimtes i bakgrunnen
Midnattsol og utsikt til Skamtind og Ersfjorden
Kristoffer nyter sola
Magisk

Klar for retur. Rappell på ca. 30m
Kristoffer i rappell


Ned siste hovedrenne
































+