Høyt og lavt - på tur i Norge: Store Skagastølstind (2405moh)

Helt siden en tur med fadern på Fannaråken i 2008 hadde tanker om å bestige "Storen" stått høyt på min ønskeliste. Jeg og Kristoffer begynte virkelig å leke med tanken under eksamenslesing i mai 2012 da vi mildt sagt begynte å bli rimelig leie av å sitte på skolebenken. Kristoffer hadde nylig gjennomført sikringskurs i klatring, og vi tenkte således at vi skulle satse på å klare turen selv, uten bruk av guide. Sommern 2013 skulle planene settes til verks og vi fant en uke som passet for alle, måtte bare været være med oss.

Den 5.August 2013 ankom vi Turtagrø etter busstur fra Oslo. Med på følget hadde vi også Jon André, en kompis fra Oslo som hadde klatret litt inne og ute, men dette ble første fjelltur som krevde klatring.
Det var overskyet og regn og teltet ble raskt satt opp, hadde heldigvis tatt med Tarpen som kom godt til sin rett i været som ventet de neste dagene. Vi ventet på væromslag i to dager og den 7.August prøvde vi oss.

Kl. 04.00 med tåke og regn startet vi vandringen oppover til Bandet på 1740 m. I følge værmedlingen skulle det bli fint vær utover dagen og vi kunne bare håpe at YR hadde rett. Vi ankom hytta på Bandet etter ca.3 timer og her tok vi en times pause for å se an været. Til vår store glede kunne vi skimte solen i 08.00-tiden og skylaget begynte å sprekke opp. To andre karer som hadde overnattet på Tindeklubbhytta ankom også, og det viste seg at han ene hadde vært på Storen 13 ganger tidligere.

Fra Bandet gikk vi nordøstover langs fjellryggen. Første del av ruta her er grei og vi valgte å gå over snøfeltene da vi hadde med stegjern og isøks. Friskt i minnet var derimot dødsulykken som hadde skjedd noen uker i forveien akkurat over snøfeltet her, men vi hadde myke snøforhold og med stegjern og isøks var det lite problematisk her. Det går an å unngå disse snøfeltene visst man holder lengre mot venstre og følger et vardesystem, noe vi gjorde på nedturen. Det skal derimot nevnes at vardingen er meget uryddig og ruta gir ikke seg selv. Etter snøfeltene var det småklyving frem til svaene. Kara vi hadde møtt på Bandet hadde anbefalt oss å holde langt ut til venstre ved svaene da en kan unngå å bruke tau på den måten. Vi klarte selvfølgelig ikke å følge tipset deres og kom altfor langt ut på høyre side. Vi gikk ganske langt med tildels utsatt klyving før Jon tok til fornuft og foreslo at vi skulle ta i bruk tau. Vi brukte ca. en taulengde siste del av svaene.

Etter svaene gikk det greit opp til hjørnet, men jeg tror vi hadde hatt store problemer med å finne hjørnet hvis det ikke hadde vært for at vi fulgte etter han som hadde vært oppe 13 ganger før, litt flaks skal man ha. På hjørnet lagde Kristoffer standplass og ledet over Galleriene i sørveggen. Det er ikke vanskelig forbi Galleriene, men med flere hundre meter rett ned til Slingbybreen kiler det godt i magen. Videre ledet Kristoffer opp til Heftyes renne, enkelt rent klatremessig, men det kan være vanskelig å finne riktig vei å gå. Opptaket til renna er vel det "vanskeligste" punktet hvor endel trenger en dytt for å komme opp i kaminformasjoen. I selve Heftyes renne er det trangt slik at man nærmest kan lirke seg oppover. Oppe av Heftyes renne ble det en ny standplass, men ruten herfra til toppen er mest klyving. Vi valgte å sikre helt til topps. Siste del opp til toppen går på et svaberg hvor det er greit å ta seg opp.

Kristoffer hadde gjort en fantastisk jobb og ledet både meg og Jon hele veien til toppen på selve Storen. De to andre vi hadde møtt på Bandet var oppe før oss og han ene hadde faktisk med seg en metalldetektor. Han var på søken etter en mynt for å bevise at en Nordmann var først på toppen, ikke Slingsby. Han fant dessverre ingen mynt og hittil er det ikke besvist at Slingsby ikke var først. Vi møtte også en Sunnmøring som kom opp alene! Han hadde ikke fått med seg noen på tur, men skulle opp uansett... Jeg hadde ikke gått opp på Storen uten sikring, men meg om det.

Så var det klart for nedturen. Kristoffer hadde med to halvtau på 60m, noe som betydde at vi kunne rappellere hele det første stykket på ca.50m uten stans. De andre på toppen hadde selv ikke med halvtau og det endte med at vi ble et lag på 6-stykker på vei ned. Sunnmøringen var spesielt happy da han bare hadde med seg et 40m tau.

Vi valgte å først ta en kort rappell ned fra hovedtoppen da det virket litt ubehagelig å klyve ned svapartiet herfra. Etter dette gikk vi ned til første standplass for rappellering, her ligger det en helikopterslynge som guidene sjekker regelmessig, noe som gjør at man slipper å legge igjen utstyr. Turen ned til helikopterslyngen var meget luftig og ganske nervepirrende faktisk. Vi skulle slitt med å finne den hvis vi ikke hadde hatt kjentfolk der oppe. Herfra ble det ca.50m rappell og videre vandring ned til toppen av svaene. Her er det også lagt igjen en helikopterlsynge som vi brukte til en ny ca.50 m lang rappell forbi svaene.

Etter Svaene holdt vi denne gang ganske langt ut mot høyre (sett ovenfra) hvor det faktisk var varda, men veldig uryddig så vi brukte litt tid på å se etter gode ruter ned. På denne måten slapp vi å gå over de to snøfeltene på vei ned. Vi kom oss ned til hytta på Bandet og nå gjenstod bare sjarmøretappen ned til Turtagrø igjen. Vel nede på Turtagrø ventet 3 kalde pils og vi kunne gratulere hverandre med vel gjennomført tur etter 18 timer fra start.

Etter min mening er dette den komplette fjelltur. Anbefales på det sterkeste.